Omvegar gjer livet rikare

3. august 2025

🇳🇱🇧🇪🇱🇺

4. august 2025

🇱🇺🇫🇷🇨🇭🇱🇮

5. august 2025

🇱🇮 Liechtenstein (Schaan)
🇦🇹 Austerrike (Feldkirch)
🇸🇮 Slovenia (Ljubljana)
🇭🇷 Kroatia (Zagreb)

6. august 2025

7. august 2025

Det er omveiene og forsinkelserne og sidesporene, som beriger ens liv.
– Nils Kjær

Eg tvilar sterkt på at Nils Kjær tenkte på tog-ekspedisjonar gjennom Sentral-Europa, då han skreiv dette i «Schillers svigermor», men eg kan garantert skriva under på at det òg gjeld for tog-ekspedisjonar gjennom Sentral-Europa.

Då eg planla denne turen, hadde eg tenkt å besøka Ljubljana i Slovenia, sjølv om det er ein betydeleg omveg på turen rundt Tyskland med tog. Men det er liksom ikkje så mange som kan fortelja at dei har vore i Ljubljana, eller nokon annan stad i Slovenia, for den saks skuld.

Likevel blei eg relativt forbausa over meg sjølv, då eg heilt spontant, i tolvte time (13:02, for å vera presis), bestemte meg for å berre reisa gjennom Slovenia, og heller forlenga dagens togtur heilt til Zagreb i Kroatia.

For kven i all verda er det som frivillig vel å reisa 2 timar og 19 minutt lenger enn nødvendig?!

På 2. klasse?!

I ein kupé utan aircondition?!

For å spara 200 kroner på overnatting?!

Og for å kunna seia at han/ho/hen har vore i Kroatia?!

Alle andre nordmenn som besøker Kroatia dreg på charter-tur til Dubrovnik eller Split eller Pula!

Nei, slike krumspring, som å leggja inn ein omveg på 2 timar og 19 minutt på ein – allereie – alt for lang togtur, er det berre galningar og folk med omfattande fritidsproblem som driv med.

Du kan sjølv bedømma kva kategori du meiner at eg høyrer heime i.

2 timar og 19 minutt i eit mellomalder-tog frå Ljubljana til Zagreb, er så langt den minst behagelege opplevinga på Europa-ekspedisjonen min.
Klokka 21:19 glei dinosaur-toget inn på perrongen i Zagreb.
Utanfor stasjonsbygningen minna dei kroatiske flagga om at 5. august er sigersdagen, då Kroatia markerer starten på slutten for den kroatiske sjølvstendekrigen i 1995.

– God kveld! Eg vil sjekka inn, sa eg, delvis på kroatisk, delvis på engelsk.

– Åh… Eg trudde du kom for å helsa på meg, kom det tørrvittig frå resepsjonisten; ei vennleg og raus dame i sin beste alder.

Croatia, twelve points!
Croatie, douze points!

– Gratulerer med sigersdagen, parerte eg.

Norway, twelve points!
Norvège, douze points!

Eg lurte på om restauranten framleis var open, sidan det freista med noko skikkeleg mat. Heilt sidan eg reiste frå Amsterdam på sundag, har eg i all hovudsak overlevd på sandwich og croissant i ulike variantar.

– Jo, kjøkkenet er ope i 20 minutt til, konstaterte ho.

Eg har ikkje for vane å plaga restaurant-tilsette like før stengetid. (Det har skjedd éin gong tidlegare, heime på Hjelmeland denne sommaren.) Likevel var eg klar for skikkeleg mat, etter 1.480 kilometer på skinnene.

Den unge servitøren tok varmt imot, sa at eg kunne sitja kor eg ville, og anbefalte meg å prøva éin av pasta-rettane deira. Om det faktisk var førstevalet hans, eller den retten som tok kortast tid å laga, vil eg truleg aldri få svar på. Og det kan vera det same. For omvegen var definitivt verdt det!

I ei skål, med alt for store kantar, fekk eg servert den beste pasta-retten eg nokon gong har smakt. Restoran Ragusa sin fuži med tartuf, parmigiano og prosciutto kan absolutt anbefalast på det varmaste.

Ord blir for svake. Dermed deler eg heller eit bilete av middagen, noko som aldri før har skjedd, og det bør seia sitt!
Før han gjekk heim for kvelden, bad servitøren meg om å sløkka dei siste lampene når eg var ferdig.
På veg tilbake mot rommet, smakte eg på complimentary refreshing drink, som skulle drikkast frå papir-kremmarhus. Eg må innrømma at eg dobbeltsjekka at det heldt tett, før eg fylte opp. Friskt var det, og kremmarhuset heldt tett.
På den nusselege hylla over vasken på badet stod det dobbelt opp av alle remedier, og eg fekk ei diskret påminning om at det kan vera noko einsamt å reisa åleine. Eg tok med meg sjampoen og dusjsåpa – noko dei kallar for «body lotion» fekk stå igjen – og så vaska eg av meg dagens eskapadar.

Så langt har Kroatia bydd på omvegar, forseinkingar og sidespor. Og så langt har det gjort livet rikare.

Takk for påminninga, Nils Kjær!

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *